Kapittel 5.

 
 
Døren knirker idet
jeg slamrer den igjen.

Det var på tide, sier monsteret.
Jeg plukker en appelsin, og 
kaster den i hodet på monsteret.

Det var på tide, sier monsteret.
Jeg putter papir i ørene,
og setter radioen på maks.

En appelsin kommer flytende
bort til føttene mine, jeg ser
på den. Monsteret kryper
oppi badekaret for å jafse i seg
appelsiner. Sånn er det bare.

Det har skjedd noe
med radioen min. 

Det er ikke lenger musikk
og mennesker som prater
om problemer de har laget,
oppdaget, eller funnet på.

Støyen er behagelig,
det høres ut som snø,
eller noe blått som 
ikke er gjennomsiktig.

Jeg skrur ned lyden,
så jeg klarer å høre.

Dette er ikke en radio,
det er et TV-apparat.

Jeg burde ha innsett det tidligere,
men jeg har vært så opptatt.
Det er alltid så mye som foregår.
 
Jeg henger flere sokker til tørk,
vanner alle potteplantene,
speider etter beskjeder i flaskene,
og glemmer nesten radioen igjen.
TV-apparat, mener jeg.

Her er jo antennen,
jeg har brukt den som
strikkepinne.

Noe utydelig kommer frem
på skjermen, det er ikke snø.
Det er noe med farger,
en sprakende lyd, og farger.
 
Jeg åpner døren
og hiver TVen ut.

Huskelapp:
brette sokkene,
spise appelsinen,
tegne klokken,
lukke døren.