Jeg drikker kaffen min
og spiser åtte appelsiner,
det må gjøres før dagen starter.
Jeg dirrer litt i hendene,
går noen runder i ring, og så
lager jeg en skulptur
av appelsinskallet.
Jeg må ta svømmetak
for å komme meg
gjennom kjøkkenet
og ut av rommet.
Det finnes bare én klokke,
og den henger på veggen
og på stekeovnen og i
smykkeskrinet og i
den lille esken og
på hodet mitt,
osv.
Jeg sover videre,
våkner i glimt av panikk
og tenker "hvor er sokkene mine"
eller noe annet man kan bekymre seg over
som er hinsides sunn fornuft.
F.eks hvor er fisken,
eller hvor er sola.
Det er en vanlig dag på sykehuset,
antar jeg, jeg er jo ikke der,
jeg er hjemme hos meg selv,
men jeg er ikke alene.
Jeg svømmer inn på soverommet
og legger meg på gulvet foran senga,
det er kanskje litt rart, men jeg
venter ikke på å bli frisk,
jeg venter på en fisk.
Jeg smiler av mine egne ord,
og iblant gråter jeg uten at
ord eksisterer noen steder.
Ikke med tårer men med tegninger,
en evig amatør som nekter å øve.
Å leve er å puste,
og jeg har gjeller.
Andre ting jeg har:
en pysjamas med narhvaler på
en kjeledress som er blå eller hvit
en usynlig hage med blåklokker
en uendelig mengde appelsiner
en kikkert laget av en tom tørkerull
en koffert med søte plastleker
utsikt mot maneter og en hai
en hjerne som jeg tar vare på
(selv om den er plagsom)
Har du husket å drikke vann?
Jeg svømmer
gjennom stua
og drikker lufta,
ute snør det, eller
er det plankton.
