Kapittel 16

 


Jeg prøver å leve

på en normal måte,

men finner dagene mine

fulle av maneter og

krokodiller.

Sjøuhyrer i snøen

under føttene mine,

og blekkspruter i gresset

som blåser sorte bobler

når jeg løper forbi.

Jeg tegner en klokke

rundt håndleddet mitt,

da har jeg i det minste

oversikt over tiden.

Vanligvis er jeg ett minutt

for sen, eller ett minutt for

tidlig, men noen ganger

er det akkurat passelig,

da puster jeg lettet ut,

tenker at det går nok bra.

Etterpå drukner jeg kanskje

på kjøkkenet, må bruke gjeller

for å komme meg videre

gjennom minuttene, som nå

er helt tilfeldige og uten

innbilt sammenheng.

På hodet mitt vokser det

en blåklokke, utelukkende

metaforisk, men likevel ekte 

nok til at den må vannes

med jevne mellomrom.

Jeg tegner klokker og

solbriller rundt anklene mine,

så har jeg både oversikt over tiden,

og beskyttelse mot solen.

Det er ikke så mye sol

på havets dyp, uansett,

men man ser jo litt

tøffere ut med

solbriller.

Først i køen

Med ord kan fakta

bli ødelagt

jeg bruker sarkasme

så får jeg det sagt

krig er stilig

og hat er kult

sola er sort

og havet er gult

kast søppel i skogen

det er bra

vær sint og sur

da blir du glad

gjør som de sier

vær lydig og dum

ikke still spørsmål

eller tenk deg om

den fornuft du eier

er dekorasjon

om du tenker for mye

kan det bli eksplosjon

du trenger ikke å vite

bare gjør det du må

ifølge ekspertene

på NRK

vær først i køen

til booster-vaksiner

insekter er sunt

ikke spis appelsiner

det kuttes i velferd

men det er greit

ikke spis smør

for da blir du feit

gode råd

fra de smarte på TV

unnskyld meg

men jeg vil heller leve

Ikke på min appelsin

Appelsiner er runde

akkurat som verden

den vi bor på men

også andre verdener

de som ingen bor på

de som kanskje noen 

små raringer bor på

appelsiner har ikke linjer

som deler appelsinen opp

vil du dele en appelsin

så må du gjøre det selv

eller

noen andre må gjøre det

men noen må gjøre det

hvis ikke

blir det

anarki på

appelsinen

å nei ikke anarki ikke

anarki på appelsinen 

ikke på min appelsin

det er nok bedre å dele 

appelsinen men kanskje 

på en litt 

annen måte

Høydeskrekk

 

Det myke teppet 

under føttene mine

er et fjell

en skyskraper

et helikopter

høydeskrekk 

midt på gulvet

i andre etasje

huskelapp:

lese om gorillaer

reise til Kina

(ta med truse og blyant)

fire sider om ting 

som gjør meg glad

dette liker jeg ikke

med strek under

og to prikker bak

har du vært syk lenge

ja

en dag satt jeg i skogen

til fuglen fløy ut av hendene mine

så satt jeg der litt til 

en annen dag

fløy en fugl på vinduet og døde

den landet på matfatet til kattene

hvit med rosa blomster på og 

kanskje gullkant

Vårvåken

Hva er å leve

tenk ikke på dét

ikke tenk noe mer

bare vær, bare se

øynene mine

er åpne nå

men likevel

kan jeg ikke forstå

sola som skinner

og snøen som dør

og som om jeg aldri

har vært her før

går jeg på gresset

forbauset og rar

hva er det jeg føler

hva er det jeg har

hender og hode

og kjole og hatt

og rundt meg løper

en lykkelig katt

Kapittel 15

 

Hvor er huset mitt

eller hvor er det som ligner 

på en ubåt.

Hvor er alle metaforene

som lå i lommen min,

kanskje har de trillet ut

gjennom det hullet

som krokodillen laget

i kjeledressen min.

Jeg drikker tjue kopper kaffe,

og spiser en appelsin, sånn;

trille (fordi det virket),

renske (for å fjerne skallet),

spise (for å øke C-vitaminet).

Jeg ser på klokka,

men den stoppet

for nitten år siden.

Jeg er aldri gammel nok

til å forstå noe som helst

av det jeg virkelig vil vite,

men alltid eldre

enn jeg føler meg.

Jeg ser på skyggen,

men det er overskyet

og skygge overalt.

Noe kom ut av lufta

og spiste opp vannet,

det kan ha vært meg,

det føles sånn iblant.

Jeg finner litt virkelighet

inni genseren din,

så jeg kler den på meg

og gleder meg til å se deg igjen.

Det er kanskje nok

til at jeg kommer meg

gjennom bølgene

i dag også.

Viskelær

Mennesker lever så lenge

mennesker lever så fort

vi finner de smaleste stier

men likevel går vi oss bort

mennesker vil være flinke

mennesker vil gjøre rett

vi vet hvem vi ønsker å være

men det er ikke lett

å være oppriktig i glede

når hjertet ditt føles tungt

å være en voksen dame

når hodet ditt føles så ungt

forventinger kan være mange

og usynlige regler de flommer

det er som å vente på våren

når det allerede er sommer

hvem er det som skriver i luften

hvem bestemmer hva som er sant

jeg mistenker at denne skribenten

har skriblet kun med blyant

men vi har alle en blyant bak øret

om vi bare velger å se

at det er ingen hard konkurranse

i livet det er bare dét

at så lenge usynlige regler følges

og får henge på oss som en klegg

kan vi glemme å åpne livet

som et spennende kinderegg

Stort smell

Jeg møter veggen hardt

det er slutt og alt er over

jeg drømte at jeg løp

nå vil jeg drømme at jeg sover

det finnes ikke stjernestøv

stormer eller tåke

det finnes ingen lyder

og ingen som kan bråke

det finnes ikke evighet

sekunder eller tid

det finnes bare det som var

og alt som er forbi

men noe lusker stille

og lyser veien frem

du husker at du lever

og at kroppen er ditt hjem

du vet at klokken tikker

at verden snurrer likevel

snart kommer det en dag

og så kommer det en kveld

med søvn og drømmer

vanlige og uten mareritt

du vet at det går bedre

om du bare hviler litt

Jeg vet ikke hvorfor

Jeg vet ikke hvorfor

sola skinner så hvit

og lyser så sterkt

at den varmer helt hit

jeg vet ikke hvorfor

snøen glitrer i takt

og jeg føler i hjertet

at sola har makt

til mer enn å lyse

og varme oss alle

jeg vet ikke hvorfor

jeg ser snøen falle

men noe i vinden

varmer mitt kinn

det er noe magisk

jeg slipper det inn

Se på sollyset

 

Dilla på for tiden:

sollyset og skyggene

Jane Austen sine historier

dadler med lakrispulver

myke store snøfnugg

spraglete ullgarn

Donald Duck spesialpocket

jord under neglene mine

samisk bok om planter

kjæresten min med skjorte på

seile gjennom stormen

snømannen Olaf

skrive hyggelige lister

(for å løfte meg opp)

Magisk elefanten

 

Kapittel 14

 

Jeg drikker kaffen min

og spiser åtte appelsiner,

det må gjøres før dagen starter.

Jeg dirrer litt i hendene,

går noen runder i ring, og så

lager jeg en skulptur

av appelsinskallet.

Jeg må ta svømmetak

for å komme meg

gjennom kjøkkenet

og ut av rommet.

Det finnes bare én klokke,

og den henger på veggen

og på stekeovnen og i

smykkeskrinet og i

den lille esken og

på hodet mitt,

osv.

Jeg sover videre,

våkner i glimt av panikk

og tenker "hvor er sokkene mine"

eller noe annet man kan bekymre seg over

som er hinsides sunn fornuft.

F.eks hvor er fisken,

eller hvor er sola.

Det er en vanlig dag på sykehuset,

antar jeg, jeg er jo ikke der,

jeg er hjemme hos meg selv,

men jeg er ikke alene.

Jeg svømmer inn på soverommet

og legger meg på gulvet foran senga,

det er kanskje litt rart, men jeg

venter ikke på å bli frisk,

jeg venter på en fisk.

Jeg smiler av mine egne ord,

og iblant gråter jeg uten at

ord eksisterer noen steder.

Ikke med tårer men med tegninger,

en evig amatør som nekter å øve.

Å leve er å puste,

og jeg har gjeller.

Andre ting jeg har:

en pysjamas med narhvaler på

en kjeledress som er blå eller hvit

en usynlig hage med blåklokker

en uendelig mengde appelsiner

en kikkert laget av en tom tørkerull

en koffert med søte plastleker

utsikt mot maneter og en hai

en hjerne som jeg tar vare på 

(selv om den er plagsom)

Har du husket å drikke vann?

Jeg svømmer 

gjennom stua

og drikker lufta,

ute snør det, eller

er det plankton.

Dødens pil

 

Jeg roper på Døden

«kan du skyte en pil

og så i det onde

et frø av tvil»

*

Døden taler til de sinte

som knuger sine hender

«kan du se din skygge

kan du se at elven renner

du tror ikke på livet

du tror kun på deg selv

dette skal du drømme

når du sovner inn i kveld;

*

barn som gråter

på din grav

din egen gråt

et verdenshav

samvittigheten

kommer sist

men det er den

som lager brist

i ditt hjerte

og ditt sinn

idet du slipper

døden inn»

Drømmeren

Mange tenker mye

på det de synes selv er viktig

og lager tykke grenser

mellom sikkert feil og riktig

det finnes flere konklusjoner

og mer enn nok av bøker

med perspektiv og meninger

men det er ikke dét han søker

han leter etter fakta

eller sannhet om du vil

å tro på andres tanker

det får han ikke til

han vil heller vite lite

men undre stort og bredt

verdens sorg er stor og tung

men hjertet hans er lett

at vi eksisterer er utrolig

sier de som faktisk tror

at vi lever og vi puster

til vi dør og blir til jord

han er ikke en av dem

som går i kirken for å be

han ser på det han ser

og tenker tenk at jeg kan se

en dag skal han våkne

og se forbi seg selv

han skal kjenne hjertet knuse

og drømme videre likevel

Hodet over vann

Jeg gjorde mye merkelig

da jeg var ute av mitt sinn

jeg løp barbeint ut i snøen

og nektet å gå inn

det er vanskelig å huske

litt som rare mareritt

men dét var diagnosen

den har jeg svart på hvitt

jeg klandrer ikke livet

for at jeg må slite mer

for at noen ikke skjønner

og bare dømmer det de ser

jeg liker den jeg er

jeg liker livet uansett

og jeg synes det er fint

at noen har det lett

men mange har det verre

og noen har det sånn som meg

alle ligner vi på alle

ja, jeg ligner litt på deg

og noen ting kan virke

så jeg gjør det jeg kan

for å holde meg på bakken

med hodet over vann

All makt er vår

Kan det være mulig

at jorden ikke strever

at vi ikke skal redde

absolutt alt som lever

kanskje er det vanlig

at arter kommer, arter går

kanskje det er feil å tro

at all makt er vår

ja, forsøpling er dårlig

og det finnes ikke tvil

om at grådighet og sløsing

er veldig dårlig stil

men noen roper varsku

og hevder verden brenner

de sier vi har oljesøl

og blod på våre hender

jeg tror at de som roper

blir å rope uansett

om verden brenner eller fryser

eller blomstrer, rett og slett

noe må man klage på

for å føle seg litt trygge

på at det er alle andre

og ikke vi som er de stygge

de slemme uten tanker

som ikke skjønner hvem de er

jeg ønsker at vi samler oss

og bygger opp en hær

av mennesker med sunn fornuft

som lever på en klode

der alle har samvittighet

og en hjerne i sitt hode

Elefant(asi)

 

Jeg tåler at det regner litt

jeg har min paraply

men dette er en type regn

som ikke faller fra en sky

elefanten er en metafor

for min fantasi

den gir meg fine bilder

og setninger å si

men den har vann i snabelen

og der er det psykose

jeg har redningsvest og støvler

og gullfisk i en pose

godt utrustet og forberedt

til å tåle at det flommer

men når vi danser vet jeg

aldri hva som kommer

kanskje må jeg ligge

og bare døse dagen bort

kanskje blir jeg sliten

av at tiden går så fort

det verste er å vite

at jeg ikke sikkert vet

hva er fra psykosen

og hva er virkelighet