Jeg har en gul papp-koffert,
den står ved siden av en liten båt,
oppå kommoden på soverommet.
Den er mitt førstehjelpsskrin
når symptomene blir vanskelige,
og jeg må legge meg i senga.
Det er kjedelig å hvile, men
det er bedre hvis jeg klarer å fokusere
på en av tingene i kofferten min, f.eks:
En rund stein,
holde den i handa (den er kald),
og tenke på at den har vært i havet,
sånn som jeg har vært i havet.
Fire legoklosser,
bygge de sammen, igjen og igjen,
på forskjellige måter, og huske på at
det skal så lite til for at noe endrer seg.
En liten bok,
kanskje på et språk jeg ikke forstår,
og en blyant som jeg kan bruke til å
sette ring rundt de fineste ordene.
Et forstørrelsesglass,
og ting å studere, som en liten lekebil
fra bruktbutikken, en kongle fra skogen,
og et frimerke med bilde av et fyrtårn.
Et mykt tøy-ekorn,
som bærer preg av mange runder i
vaskemaskinen, men det er fortsatt like mye
seg selv som da det var nytt.
En gul walkman,
og to gamle kassetter med dårlig lyd,
men jeg skimter vakker musikk gjennom
alt bråket (som drukner annet bråk).
Jordbærtyggis,
noe annet å tygge på enn vonde tanker,
eller bare noe å tygge på som smaker
jordbær, og jordbær smaker fint.
Jeg ommøblerer iblant,
bytter kanskje ut ekornet med en elefant,
de fire legoklossene med åtte puslespillbrikker,
og forstørrelsesglasset med en diktafon.
Kofferten hjelper ofte,
men ikke alltid, noen ganger er bølgene
for store, da lukker jeg øynene og venter,
ligger lavt i den lille båten min,
til det roer seg,
og jeg seiler videre.
