Plan B

 

 

Jeg leser:

 

en bok om noen som

er i verdensrommet

 

 setninger på samisk

jeg prøver å lære

(ikke om fæle ting

jeg ikke kan endre)

bruksanvisningen

til et fotoapparat

dikt som gjør at

jeg tenker i vers

brev fra fine

mennesker

og

"original appelsin"

på oransje kartong.

Kapittel 5.

 

 

Døren knirker idet

jeg slamrer den igjen.

Det var på tide, sier monsteret.

Jeg plukker en appelsin, og 

kaster den i hodet på monsteret.

Det var på tide, sier monsteret.

Jeg putter papir i ørene,

og setter radioen på maks.

En appelsin kommer flytende

bort til føttene mine, jeg ser

på den. Monsteret kryper

oppi badekaret for å jafse i seg

appelsiner. Sånn er det bare.

Det har skjedd noe

med radioen min. 

Det er ikke lenger musikk

og mennesker som prater

om problemer de har laget,

oppdaget, eller funnet på.

Støyen er behagelig,

det høres ut som snø,

eller noe blått som 

ikke er gjennomsiktig.

Jeg skrur ned lyden,

så jeg klarer å høre.

Dette er ikke en radio,

det er et TV-apparat.

Jeg burde ha innsett det tidligere,

men jeg har vært så opptatt.

Det er alltid så mye som foregår.

 

Jeg henger flere sokker til tørk,

vanner alle potteplantene,

speider etter beskjeder i flaskene,

og glemmer nesten radioen igjen.

TV-apparat, mener jeg.

Her er jo antennen,

jeg har brukt den som

strikkepinne.

Noe utydelig kommer frem

på skjermen, det er ikke snø.

Det er noe med farger,

en sprakende lyd, og farger.

 

Jeg åpner døren

og hiver TVen ut.

Huskelapp:

brette sokkene,

spise appelsinen,

tegne klokken,

lukke døren.

Kapittel 4.

 

 

Det er for mange appelsiner.

Det vokser et appelsintre

i vasken, og i fem i badekaret.

Kanskje jeg ikke skulle ha

oppbevart appelsinfrø der.

Jeg har ikke turt å sjekke

på loftet, der hadde jeg 

flere kasser med appelsinfrø.

 

Kanskje det har vokst trær

ut av taket, og om det har

vokst trær ut av taket

så betyr det at det er 

hull i taket.

Neida, jeg hadde ikke

vann på loftet. 

Det går helt sikkert bra.

 

Eller, hvor gjorde jeg egentlig

av alle vannballongene, bøttene

med saltvann, og de våte klutene

jeg har tørket gulvet med.

 

Det trenger jeg nok

ikke å tenke på.

 

Monsteret kryper oppi badekaret

og jafser i seg appelsiner som har

fallt ned. Glupsk, tenker jeg.

 

Klokken fra i går

har blitt gnidd utover,

og ligner mer på et

lite blekksprutangrep

enn et armbåndsur.

Tærne mine blir skrukkete

av å vasse i vannet. Jeg tar av

sokkene, og henger de til tørk

på et appelsintre, som vokser

ut av en skuff med blyanter i.

 

 Nå er skyggen på skrå,

det betyr at det er på tide

å speide etter krokodiller.

Jeg tror ikke krokodiller

finnes her, men jeg kan jo

speide likevel.

 

Flyte

 

DAGENS

låt: Myra - dovre faller

 

kopp: Stinky (rebelsk inspirasjon)

dikt: André B. - liten og stor

til kaffen: mintsjokolade 70%

 

 lesestoff: Donald D. & kompani

 

 

Kapittel 3.

 

 

 Jeg har observert brennmaneten 

i flere timer, den flyr i runder 

forbi vinduet mitt. 

 

Den er uten farger, og med lys. 

Det ser ut som om den har øyne. 

 

Det nye appelsintreet blomstrer. 

Det gamle har blitt forvirret, 

og begynt å produsere andre frukter. 

 

Epler, pærer, tomater, salat, 

og undring. Jeg koker syltetøy 

av eplene og salaten. 

 

Pærene spiser jeg med skallet på. 

Tomatene putter jeg i konvolutter 

og sparer til senere. 

 

Undringen ignorerer jeg, 

til slutt faller den av, 

jeg hører et høyt dunk, og ser 

at den synker gjennom gulvet. 

 

Det er mye undring 

under føttene mine nå. 

Jeg tramper hardt, og

 stirrer gjennom kikkerten. 

 

Det er på tide å spise. 

Jeg spiser appelsinen. 

 

Det er på tide å tegne klokke. 

Jeg tegner klokken. 

 

Det er på tide å gjemme seg. 

Jeg gjemmer meg.

I morgen er det tirsdag igjen,

jeg må ikke glemme at

det er tirsdag i morgen.

 

Kanskje brennmaneten er

 under endring, kanskje

den snart blir til en hai.

 

I så fall må jeg ut og mate den,

særlig hvithai kan sulte ihjel

om den ikke får tilstrekkelig

med C-vitamin, og oransje.

Jeg har veldig mye oransje.

Nesten hele tiden, hver eneste

tirsdag, og alle andre tirsdager.

 

Bortsett fra kanskje de 

tirsdagene som var lilla.

Men det er lenge siden nå.

Det går bedre nå, nå går det

bedre. Nå går jeg frem og

tilbake på gulvet.

Det renner fra veggene.

 

Jeg lager en barkebåt,

den seiler mellom 

appelsintrærne og

forsvinner bak en

potteplante.

 

Det er på tide å se på skyggen,

for å se hva som er på tide.

 

Kapittel 2.

 

Snart kommer bølgene,

de bruker å ha med seg

forskjellige rare ting.

 

F.eks. 

 Følelsen av å ha glemt noe

som er viktig, men som ikke

angår meg på noen måte.

Jeg røsker appelsintreet opp

med røttene, og sparker jorden

utover det våte gulvet.

 

Det rumler i magen.

 

Jeg samler sammen jorden,

og planter treet tilbake

mellom gulvplankene.

Det lekker fortsatt

fra flere steder

i veggene.

Jeg tørker gulvet med en klut,

det har omtrent ingen effekt.

 

Skyggen har flyttet seg

mange meter, og vannet

når meg opp til anklene.

 

Det går sikkert bra.

 Kanskje dette til og med

er helt normalt.

 

 Jeg tar opp kikkerten, 

og speider ut av vinduet.

 

Fyrtårnet sender regelmessige

glimt på himmelen.

Manetene nærmer seg

ikke huset mitt.

Alle flaskene som flyr forbi

er fulle av vann, eller

knust glass.

Jeg setter et kryss

midt på kalenderen.

 

Midt på vinteren.

Midt på sommeren.

Midt på dagene.

Jeg gjemmer meg

bak hendene mine

idet en blåhval

flyr forbi, ni mil unna.

Huskelapp:

plante appelsinfrø,

vanne plantene,

bytte sokkene,

tegne klokken,

lukke døren.

Kapittel 1.

 

 

 Jeg åpner døren,

og havet velter over meg.

 

Nei, det er nok best å bli inne. 

Her er det tørt, og trygt. 

I alle fall tryggere enn ute i verden, 

der er det kaos. 

 

Plutselig faller det 

et piano på hodet ditt, 

eller så faller du selv, 

utenfor et stup, eller 

ned en stige. 

 

Det er mye som kan skje. 

Det skjer nok her, synes jeg. 

 

I går så jeg en fugl fly forbi vinduet mitt, 

jeg tror den var sort, eller hvit. 

 

Jeg er ganske sikker på at det var en fugl. 

Det var i alle fall noe med vinger, 

hvis det ikke var en plastpose da. Jo, 

det var nok bare en plastpose. 

 

Det flyr mange plastposer forbi vinduet mitt, 

og tannbørster. Sykkelhjul, sokker, og q-tips. 

 

En dag fløy det åtte flasker forbi, 

men de var tomme alle sammen, 

jeg så på de med kikkerten min. 

 

Eller, den ene hadde noe rødt oppi seg. 

 Ikke blod, kanskje jordbærsaft. 

Det kan også ha vært bringebær 

eller rød appelsin. 

 

Jeg håper noen

sender en beskjed til meg snart. 

Jeg sjekker alle flaskene som flyr forbi, 

om det kommer en med et brev til meg 

så skal jeg hente den. 

 

Det går sikkert bra, 

jeg har ikke sett et piano falle 

fra himmelen på flere år. 

 

Sist et piano datt ned i nærheten, 

så gikk det i oppløsning før det traff bakken. 

Uansett så var jeg inne 

og så hendelsen fra trygg avstand.

 

Nå er det på tide å spise, 

skyggen er i venstre hjørne, og jeg har 

ikke spist siden den var på toppen. 

 

Jeg plukker en appelsin, 

og triller den i to minutter, 

før jeg lukter på den, 

skreller, og spiser. 

 

Nam, nam. 

 

Appelsin er favorittmaten min, 

flaks at den har alle tre 

næringsstoffene jeg trenger:

 

C-vitamin, 

oransje, og 

noe litt søtt. 

 

Jeg gir appelsinskallet til monsteret, 

han glefser det i seg i ett jafs. 

Glupsk, tenker jeg, men sier 

som vanlig ingenting. 

Jeg sier aldri noe. 

 

En gang for lenge siden 

fikk jeg et brev, 

men det var ikke til meg, 

det var til noen som ikke er stille. 

 

Det var til noen som går på bakken 

og ser på bygningene, noen som 

løper mellom gatelysene om kvelden. 

Jeg har ikke bygninger eller gatelys, 

jeg har bare vann. 

 

I morgen er det tirsdag, 

det er tirsdag i dag også. 

 

 Jeg vanner plantene, 

det tar ca to timer i følge skyggen. 

 

Jeg bytter sokker, 

fra venstre til høyre, 

og omvendt. 

 

Jeg tegner en klokke 

på håndleddet mitt, 

den virker ikke. 

 

Jeg speider etter beskjeder 

med kikkerten min, 

det er bare plastposer i sikte. 

 

Det er på tide å spise igjen. 

Jeg plukker en appelsin. 

Trille. Lukte. Skrelle. Spise. 

Mate monsteret. 

 

Løv (flyr)

 

ut av kvisten

 

opp i lufta

 

ned mot bakken

 

vindpust, svossj

 

opp i lufta

 

(igjen) og ned

 

vindpust, svussj

 

opp, opp, opp

 

over havet

 

vindpust, svissj

lande opp i en 

 

båt, hei på deg du

ser høst ut