Jeg har observert brennmaneten
i flere timer, den flyr i runder
forbi
vinduet mitt.
Den er uten farger, og med lys.
Det ser ut som om den har
øyne.
Det nye appelsintreet blomstrer.
Det gamle har blitt forvirret,
og
begynt å produsere andre frukter.
Epler, pærer, tomater, salat,
og
undring. Jeg koker syltetøy
av eplene og salaten.
Pærene spiser jeg med
skallet på.
Tomatene putter jeg i konvolutter
og sparer til senere.
Undringen ignorerer jeg,
til slutt faller den av,
jeg hører et høyt
dunk, og ser
at den synker gjennom gulvet.
Det er mye undring
under
føttene mine nå.
Jeg tramper hardt, og
stirrer gjennom kikkerten.
Det er på
tide å spise.
Jeg spiser appelsinen.
Det er på tide å tegne klokke.
Jeg
tegner klokken.
Det er på tide å gjemme seg.
Jeg gjemmer meg.
I morgen er det tirsdag igjen,
jeg må ikke glemme at
det er tirsdag i morgen.
Kanskje brennmaneten er
under endring, kanskje
den snart blir til en hai.
I så fall må jeg ut og mate den,
særlig hvithai kan sulte ihjel
om den ikke får tilstrekkelig
med C-vitamin, og oransje.
Jeg har veldig mye oransje.
Nesten hele tiden, hver eneste
tirsdag, og alle andre tirsdager.
Bortsett fra kanskje de
tirsdagene som var lilla.
Men det er lenge siden nå.
Det går bedre nå, nå går det
bedre. Nå går jeg frem og
tilbake på gulvet.
Det renner fra veggene.
Jeg lager en barkebåt,
den seiler mellom
appelsintrærne og
forsvinner bak en
potteplante.
Det er på tide å se på skyggen,
for å se hva som er på tide.