Å legge seg ned mellom gress og trær
å hvile på bakken, bare være der
å ikke tenke på alt som er dumt
men puste rolig til hodet blir tomt
å lukke øynene opp og se
på skyer og himmel, og bare dét
å forsvinne i skogen, og finne en ro
å gå hjem etterpå (dér er vi to)
å være takknemlig for alt som er bra
ikke se vekk og tenke «dét vil jeg ha»
å ta det med ro fordi man må
men også fordi man har lært å forstå
at klokkene tikker, men ikke min
den klinger sakte at «tiden er din»
så jeg går ut med forstørrelsesglass
og forsvinner i skogen, for der er det plass
til sånne som meg, som ikke har tid
som er fanget av sykdom, men likevel fri
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar