Jeg sier ingenting.
Jeg slamrer igjen døren.
Vannet har forsvunnet fra gulvet,
og det har oppstått en slags elv
langs veggene.
Det kan se ut som
om elven renner opp
på loftet, med mindre
huset er snudd oppned.
Jeg går fortsatt på gulvet,
frem og tilbake, og iblant
i sirkler.
De daglige rutinene begynner
å bli mer omfattende, så jeg må
korte ned på tidsbruket
når det gjelder:
vanning av plantene,
trilling av appelsinene,
bytting av sokkene,
tegning av klokkene,
mating av monsteret
(det mater visst seg selv),
og speiding med kikkerten.
Forresten, jeg ønsker
å bruke enda mer tid på
å trille appelsiner, da det
er min favorittaktivitet.
Forresten, jeg liker
også å tegne klokke på
håndleddet, og kanskje
jeg skal tegne klokker
rundt anklene også.
Det hadde vært fint.
Jeg kan droppe
å tørke vann
av veggene.
Fyrtårnet sender
regelmessige glimt
på himmelen.
Jeg puster
i en plastpose
når blåhvalen
flyr forbi.
Brennmaneten
har ikke vært i nærheten
siden forrige tirsdag.
Døren er lukket.
Døren er lukket.
Jeg speider etter krokodiller
med kikkerten min.
Jeg speider etter maneter
med kikkerten min.
Jeg speider etter brev
med kikkerten min.
Ingen krokodiller i sikte.
Manetene holder seg langt unna.
Flaskene er tomme eller fulle av vann.
Bortsett fra
akkurat den
der borte, ved
siden av den
store steinen.