Da jeg fikk vite om ketogenisk kosthold og den positive effekten det kan ha på mental helse, hadde jeg brukt diverse antipsykotika i mange år, helt siden jeg var tenåring. Ingen antipsykotika som jeg har prøvd har fjernet symptomene helt, og jeg har vært plaget med ubehagelige bivirkninger på de aller fleste medisinene jeg har forsøkt.
Jeg var i en seig og vanskelig prosess med å prøve og akseptere symptomene, og lære å «leve med dem», som det heter. Noe jeg overhodet ikke hadde lyst til, fordi jeg selvfølgelig ville bli kvitt dem. Jeg ønsket meg god livskvalitet, gjerne muligheten til å studere, og skaffe meg en jobb etter hvert. Det føltes umulig, og jeg jobbet hardt mentalt for å holde meg positiv, tross alt.
I søken på ting som kunne hjelpe meg å bli bedre fulgte jeg diverse youtube-kanaler, og leste på nettsider og i bøker om hva andre mennesker i lignende situasjoner har gjort for å bli bedre. Som regel fant jeg bare ting jeg allerede visste eller hadde funnet ut av selv, og det meste handlet om å håndtere symptomene, ikke bli kvitt dem. Jeg ble god på å gjøre ting som virker, jeg spiste sunnere, klarte å holde meg litt i aktivitet, planlegge dagene og bruke huskelister, men jeg ble jo ikke frisk, jeg bare håndterte symptomene. Og symptomene kom når de ville, i varierende styrke. Noen ganger var det bare å ligge i senga og skrike inn i puta som «hjalp», til det gikk sånn halvveis over igjen og jeg kunne restituere litt, kanskje få gjort litt husarbeid, eller lest i en bok.
Da jeg kom over en relativt ny studie fra Stanford University som viste at et ketogenisk kosthold kan bedre psykosesymptomer og andre psykiske plager, antok jeg at det var snakk om i liten grad. Men jeg undersøkte litt mer og fant flere anekdoter fra folk som mente de hadde hatt god nytte av å endre kostholdet på denne måten. Jeg ville prøve, og i begynnelsen av april 2024 kuttet jeg ut omtrent alt av karbohydrater. Ikke et korn med sukker, ikke et eple, ikke en dråpe honning, ikke noe mel, pasta, ris, og nesten ikke grønnsaker heller.
Det ble full fart med lesing av keto-matblogger og keto-oppskrifter. Mannen min har vært en god støtte hele veien, og spiser selv delvis ketogenisk. Vi fant ut hvordan vi baker «skybrød» (aka keto-rundstykker), og ga bort all maten vi hadde som inneholdt karbohydrater, det ble romslig i kjøkkenskapene etterpå. Det er ikke noe kjeks eller sukkerbiter å få hos oss om man kommer på kaffebesøk, men vi har kremfløte og baconcrisp.
Den første uken på ketogenisk kosthold var kjip. Jeg var ganske slapp og hadde et veldig søtsug, men så skjedde det gradvis noe med både hodet mitt og kroppen min. Psykosesymptomene dabbet av. Jeg følte meg mere våken, hadde mer energi, og opplevde generelt at jeg hadde det bedre. Søtsuget forsvant helt. Det var for godt til å være sant, jeg hadde jo bare spist masse fett- og proteinrik mat. Hvordan kunne det liksom fikse noe? Men likevel, det fikset noe.
Kort og enkelt fortalt er greia med ketogenisk kosthold at hjernen bruker ketoner istedenfor glukose som energi. Om man f.eks har en psykoselidelse er det mulig at hjernen strever med å bruke glukose som energi. Hjernen fungerer i så fall mye bedre om den heller får ketoner å jobbe med. For at den skal få ketoner må kroppen være i ketose, noe man altså er i på et ketogenisk kosthold.
Det man spiser på keto er som sagt fett og protein, ikke karbohydrater. Man kan spise opp til ca 20 gram karbohydrater om dagen, men det er veldig lite. Du kan ikke ta deg en brødskive med syltetøy til lunsj, men du kan ta deg f.eks noen skybrød med meierismør, kjøttpålegg, og hvitost. Eller en halv pose baconcrisp (bare styr unna den sorten som er stekt i planteolje). Det er i det hele tatt veldig mye god mat man kan spise, det handler bare om bli vant til å gjøre litt andre ting på kjøkkenet enn å bake hvetebrød og koke spaghetti.
Hverdagen min er nå svært annerledes enn den var pre-keto. Jeg har ikke skreket noe i puta, og jeg har heller ikke hatt hallusinasjoner i noen form. Jeg har redusert medisindosen min med 66%, og bruker nå den laveste dosen. Jeg blir fortsatt sliten av inntrykk, og særlig av å være rundt folk, men i mindre grad enn tidligere og med kortere restitusjonstid. Det største for meg er den gode følelsen av livskvalitet, og at jeg nå kan jobbe med å komme meg ut av problemer som er mindre dramatiske enn psykosesymptomer. Jeg har blitt mye mer optimistisk med tanke på muligheter i fremtiden, og det føles ikke lenger som en uoppnåelig drøm å en dag kunne fungere i en jobb.
Om noen som leser dette er interessert i å prøve seg på et ketogenisk kosthold så anbefaler jeg å gjøre det helhjertet. Iblant savner jeg å kunne kjøpe et kakestykke på kafé, og generelt det å kunne spise hva jeg vil. Karakteren Yoda sitt utsagn «do or do not, there is no try» passer bra her, fordi keto med nugatti på er ikke keto. Svaret er enkelt om jeg spør meg selv; hva skal det være, sukker og psykose eller bacon og bedring?
Link til studien:
https://med.stanford.edu/news/all-news/2024/04/keto-diet-mental-illness.html