LIVET OG DØDEN OG SNURREBARTEN
Tanker om å dø
røsker i meg hardt
så jeg finner trassen i meg
og tegner en snurrebart
midt i fjeset under nesa
som en stille beskjed
til døden som maser
at «jeg blir ikke med
jeg skal leke og tegne
plante blomster, se på tv
jeg vet det kan gå over
det kan føles bra å leve»
døden røsker hardere
den sier «du må komme hit
tenk, så vondt du har det
tenk, at livet er no’ drit»
jeg lures med et stykke
den lokker meg av sporet
den drar meg inn i håpløshet
men så tar livet ordet;
«jeg kan være vond og kjip
og jeg kan miste futten
men mine dager har begynnelser
dødens dag har bare slutten»
livet, det har mer å si
men så tar døden over;
«du kan jo ikke lide
om du alltid sover
i meg så får du hvile
så mange år som du behøver»
livet skyter inn at «ja,
fordi at du bedøver»
de krangler videre seg i mellom
hva er best og hva er riktig
men jeg har et annet spørsmål
jeg spør dem «hva er viktig
ikke si meg hva det enkle er
eller hva som føles bra
jeg vil gjerne ha det lett
og jeg vil gjerne være glad
men det er inni hjernen min
og kanskje inni magen
at noe ikke er på plass
for at jeg skal gripe dagen»
livet og døden stirrer på meg
som om jeg har sagt noe tull
men så innser jeg at de ser
på noe mere verdifullt enn gull
min snurrebart, nemlig
som jeg tegnet med penn
og nå har døden og livet
blitt forvirret av den
«vel, hva gjør vi her
om du allerede forstår
at alle dager går over
og dagene blir til i går
at livet er en lek
selv i sorg og nød
at til alle kommer alltid
til aller sist en død
at når du ikke orker leve
så kan du leve likevel
men helst med bart i trynet
som du har tegnet selv»