Tiden gikk og båten sank

Det er lettere å bære

et sinn som ikke tynger

hvem kan vel bli sjøsyk

når båten ikke gynger

men jeg har vært i stormer

der jeg nesten druknet

fant ingen vei å seile

og trodde fyret hadde sluknet

likevel, jeg klamret meg

fast til knekte årer

og kjente ikke forskjell

på hav og regn og tårer

tiden gikk og båten sank

det samme gjorde jeg

men motgang kan gi styrke

den kan overraske deg

jeg kavet rundt i vannet

som en havfrue med føtter

men blåklokken på hodet

holdt fast på sine røtter

så jeg tegnet innimellom

og laget noen spor

med blekksprutblekk og tare

skrev jeg hyggelige ord

havet er så stort og blått

men jeg er også blå

det var som jeg fikk gjeller

og dykkebriller på

jeg lærte meg å svømme

gjennom lufta som var våt

og oppi Marianergropen

bygde jeg en båt

sydde meg et seil til den

med motgangen som søm

knøt båten fast til livet

og så la jeg på svøm

det lyste sterkt fra fyret

og jeg trengte ikke kart

hele havet åpnet seg

når jeg satte fart

nå er jeg i horisonten

du kan se meg i det fjerne

der jeg stuper, innimellom

for å hilse på en stjerne

om du har funnet veien

og du husker hva du heter

så send en liten tanke

til de som enda leter

etter anker eller fyrtårn

etter årer eller havn

det gjør så vondt å leve

når livet er et savn