Det er lettere å bære
et sinn som ikke tynger
hvem kan vel bli sjøsyk
når båten ikke gynger
men jeg har vært i stormer
der jeg nesten druknet
fant ingen vei å seile
og trodde fyret hadde sluknet
likevel, jeg klamret meg
fast til knekte årer
og kjente ikke forskjell
på hav og regn og tårer
tiden gikk og båten sank
det samme gjorde jeg
men motgang kan gi styrke
den kan overraske deg
jeg kavet rundt i vannet
som en havfrue med føtter
men blåklokken på hodet
holdt fast på sine røtter
så jeg tegnet innimellom
og laget noen spor
med blekksprutblekk og tare
skrev jeg hyggelige ord
havet er så stort og blått
men jeg er også blå
det var som jeg fikk gjeller
og dykkebriller på
jeg lærte meg å svømme
gjennom lufta som var våt
og oppi Marianergropen
bygde jeg en båt
sydde meg et seil til den
med motgangen som søm
knøt båten fast til livet
og så la jeg på svøm
det lyste sterkt fra fyret
og jeg trengte ikke kart
hele havet åpnet seg
når jeg satte fart
nå er jeg i horisonten
du kan se meg i det fjerne
der jeg stuper, innimellom
for å hilse på en stjerne
om du har funnet veien
og du husker hva du heter
så send en liten tanke
til de som enda leter
etter anker eller fyrtårn
etter årer eller havn
det gjør så vondt å leve
når livet er et savn
