Jeg glemmer som regel hvor gal jeg har vært
du blir kanskje flau om du slipper en fjert
men jeg har psykoser å se tilbake på
jeg var ikke meg selv, det forstår jeg nå
(det håper jeg virkelig andre gjør óg)
utenfor galskapen er alt så klart
det er lett å fortrenge det jeg har erfart
men når det plasker i vannet rundt mine føtter
blåklokken vokser og får dypere røtter
så tenker jeg engstelig; er dette psykose
eller er det fordi jeg ikke har noen rose
på hodet mitt selvsagt, der blåklokken er
ja, jeg vet at det egentlig ikke er noe der
men tankene mine er ikke laget av ord
det er bilder, fornemmelser, og fortidens spor
det kan kanskje kalles for kreativitet
så lenge jeg vet hva som er virkelighet
men om jeg tror på et bilde, og begynner å gå
langt opp i skogen med nattdrakten på
da kan du ringe til en en tre
og si hun er sprø, og ha rett i dét
