My life is in the lines / Livet mitt er i linjene

 

My Life is in the Lines

 

I do not have an eductation within art (or anything at all). I have over 20 years of experience with handling a serious illness related to psychosis. I am now leaving the illness and entering my life. I can not be anything else but and artist so then I am an artist. 

 

Even though I am «outside».

 

I wish to show my art at exhibitons, to speak about my art and to talk about art with people who are interested in art. 

 

That is my dream.

I wrote these words yesterday in an email that I sent to a couple relevant places. Today I realized that I have never really had a dream like that before. Something I wish to reach and to work actively towards achieving. I have only had one dream the last 20+ years:  

 

To get well.

That dream has felt unreachable. Most of the time it has been reduced to «feeling a bit better in spite of the illness» or «managing to draw a little now and then». The latter has been heartbreaking for me in many long periods.

Drawing, painting and art has always been important for me. Nearly like a part of my identity and what I always come back to. Medication and illness has for many years stopped me from drawing. 

 

Taken away the focus that’s needed to do an activity. Taken away the energy that’s needed to hold the pencil and move it over the paper. Taken away the confidence that’s needed to even start something without giving up first. Taken away the thoughts that’s needed to «see» the images in my mind. Taken away my creativity. Taken away the quality of my life.

Soon I will be medication-free. After 20+ years of enduring, training my mind all the time and doing what I can without it helping enough. After two years on a ketogenic diet and equally many years without psychotic symptoms. 

 

Today I can almost say that it has been worth it. But ask me again when more time has passed.

 

 

 

 

 

 

Livet mitt er i linjene

Jeg har ikke kunstutdannelse (eller utdannelse). Jeg har over 20 års erfaring med å håndtere en alvorlig psykoselidelse. Nå er jeg på vei ut av sykdommen og inn i livet mitt. Jeg kan ikke være noe annet enn kunstner så da er jeg kunstner. 

 

Selv om jeg er utenfor.

Jeg ønsker å ha utstillinger, fortelle om kunsten min, snakke om kunst med mennesker som er interessert i kunst. 

 

Det er min drøm.

Disse ordene skrev jeg i en epost i går som jeg sendte til et par relevante steder. I dag innså jeg at jeg egentlig aldri har hatt en sånn type drøm i livet før. Noe jeg ønsker å oppnå, jobbe mot, bruke tid på å få til. Jeg har kun hatt én drøm de siste 20+ årene:

 

Å bli frisk.

Den drømmen har stort sett føltes uoppnåelig og ofte vært redusert til «å ha det litt bedre på tross av sykdommen» eller «å få til å tegne litt iblant». Sistnevnte har vært hjerteskjærende for meg i lange perioder.

Tegning, maling og kunst har alltid vært viktig for meg. Nærmest som en del av identiteten min og det jeg alltid kommer tilbake til. Medisiner og sykdom har i mange år hindret meg fra å tegne. 

 

Tatt bort konsentrasjonen som kreves for å fokusere på en aktivitet. Tatt bort energien som kreves for holde blyanten og bevege den over arket. Tatt bort selvtilliten som sørger for at jeg ikke gir opp før jeg begynner. Tatt bort tankene som kreves for å «se» bildene inne i hodet. Tatt bort kreativiteten. Tatt bort livskvaliteten.

Snart er jeg medisinfri. Etter 20+ år med å holde ut, trene mentalt hele tiden og gjøre det jeg kan uten at det hjelper nok. Etter to år på ketogenisk kosthold og like mange år uten psykosesymptomer. 

 

I dag kan jeg nesten si at det har vært verdt det. Men spør meg igjen om noen år.

 

 

 

Pencil and marker drawing from somewhere around 2011.