Jeg prøver å leve
på en normal måte,
men finner dagene mine
fulle av maneter og
krokodiller.
Sjøuhyrer i snøen
under føttene mine,
og blekkspruter i gresset
som blåser sorte bobler
når jeg løper forbi.
Jeg tegner en klokke
rundt håndleddet mitt,
da har jeg i det minste
oversikt over tiden.
Vanligvis er jeg ett minutt
for sen, eller ett minutt for
tidlig, men noen ganger
er det akkurat passelig,
da puster jeg lettet ut,
tenker at det går nok bra.
Etterpå drukner jeg kanskje
på kjøkkenet, må bruke gjeller
for å komme meg videre
gjennom minuttene, som nå
er helt tilfeldige og uten
innbilt sammenheng.
På hodet mitt vokser det
en blåklokke, utelukkende
metaforisk, men likevel ekte
nok til at den må vannes
med jevne mellomrom.
Jeg tegner klokker og
solbriller rundt anklene mine,
så har jeg både oversikt over tiden,
og beskyttelse mot solen.
Det er ikke så mye sol
på havets dyp, uansett,
men man ser jo litt
tøffere ut med
solbriller.