Akvarell

 

Det har oppstått
et kommunikasjons-
problem mellom
min komputer og
min skanner.

Her er et bilde:

det er som om

noe beveger seg 

bare på 

liksom 

fordi

linjene er stille 

det er

noe blått

i hjørnet

som er avrundet

mesteparten av arket er

hvitt (kanskje det er snø)

og den figuren jeg 

pleier å tegne som

forestiller meg selv med 

en slags kjeledress som 

er blå men iblant hvit

det er en 

veldig enkel

tegning 

uten så mye 

som ligner på 

noe særlig 

men det kan hende at

det er en elefant eller

en manet der et sted og

 jeg leter 

etter havet

og så har jeg blomsten

på hodet og elefanten

eller maneten har også

blomster på hodet og det 

ser kanskje litt rart ut 

men jeg 

synes det

er fint 

selv om metaforene 

kanskje er så hemmelige

eller tydelige 

og åpenbare at 

de ligner på appelsin

Kan du se det?

KOFFERTEN

Jeg har en gul papp-koffert,

den står ved siden av en liten båt,

oppå kommoden på soverommet.

Den er mitt førstehjelpsskrin

når symptomene blir vanskelige,

og jeg må legge meg i senga.

Det er kjedelig å hvile, men

det er bedre hvis jeg klarer å fokusere 

på en av tingene i kofferten min, f.eks:

En rund stein, 

holde den i handa (den er kald),

og tenke på at den har vært i havet,

sånn som jeg har vært i havet.

Fire legoklosser,

bygge de sammen, igjen og igjen,

på forskjellige måter, og huske på at 

det skal så lite til for at noe endrer seg.

En liten bok,

kanskje på et språk jeg ikke forstår,

og en blyant som jeg kan bruke til å

sette ring rundt de fineste ordene.

Et forstørrelsesglass,

og ting å studere, som en liten lekebil 

fra bruktbutikken, en kongle fra skogen,

og et frimerke med bilde av et fyrtårn.

Et mykt tøy-ekorn,

som bærer preg av mange runder i

vaskemaskinen, men det er fortsatt like mye

seg selv som da det var nytt.

En gul walkman,

og to gamle kassetter med dårlig lyd,

men jeg skimter vakker musikk gjennom

alt bråket (som drukner annet bråk).

Jordbærtyggis,

noe annet å tygge på enn vonde tanker,

eller bare noe å tygge på som smaker

jordbær, og jordbær smaker fint.

Jeg ommøblerer iblant,

bytter kanskje ut ekornet med en elefant,

de fire legoklossene med åtte puslespillbrikker,

og forstørrelsesglasset med en diktafon.

Kofferten hjelper ofte,

men ikke alltid, noen ganger er bølgene 

for store, da lukker jeg øynene og venter,

ligger lavt i den lille båten min,

til det roer seg,

og jeg seiler videre.

Kapittel 9.

 

Jeg aner ikke om døren

er lukket eller åpen,

den er gjemt bak en skog

av appelsintrær, og en ny art

som jeg har valgt å kalle for

"kjøttetende appelsinurt".

Den ligner på en stor urt,

men den spiser opp all fisken

som kommer flyvende inn

mellom trærne iblant.

Forresten, så tror jeg

at døren kanskje er åpen,

siden det kommer inn fisk.

Jeg har fått en ny hobby:

sjonglering.

Det er ikke så lett å si

hva det er jeg sjonglerer,

men det er i alle fall

appelsiner.

Jeg ser på flasken

med brevet inni.

Jeg åpner flasken,

og ser på brevet:

BRUKSANVISNING
FOR SVØMMEFØTTER.

Jeg begynner å pugge

bruksanvisningen.

Telefonen ringer.

Jeg plukker opp røret, 

og lytter.

Du må huske

å spise.

Jeg legger på røret,

og slutter å lytte.

Jeg spiser tre appelsiner,

det tar to timer.

Jeg sorterer appelsinfrøene

i små konvolutter,

det tar fire timer.

Jeg pugger videre

på bruksanvisningen,

(bildene er utydelige

pga vannskader).

En fisk kommer seg forbi

den kjøttetende urten,

og bosetter seg i badekaret

sammen med monsteret.

Sånn kan det gå,

tenker jeg, og

begynner å fargelegge

bruksanvisningen.

Døren knirker.

Hvit (+)

 

 (skanneren min er kaputt)

+

 

FYRVOKTEREN OG HAVFRUEN

Han sjekker postkassen hver dag,
selv om det ikke lenger leveres post
til det gamle huset ved siden av fyrtårnet.

Kommunen har sagt at posten skal være
elektronisk, og om man bestiller en pakke,
kan den hentes på nærmeste "post i butikk".

Hun sender flaskepost den første
tirsdagen hver måned. Det er forsøpling,
sier de voksne, og pakker livene sine
inn i plast, piksler, og "moderne klær".

Skolen er full av elever, som liker å være mange
på samme sted. Hun gjemmer seg som regel bak en bok
med bilder, eller med blikket ut (av vinduet).

De tenker på hverandre,
uten å vite det, men vil de
noen gang møtes.

 

Tirsdagens

 

 

 terapi: notatbok m/ skygger

 

musikk: Red Hot Chili Peppers

 

garn: resteull (send mer, takk)

bok: "Hvem skal trøste Knøttet?"

person: Skrue McDuck

farger: blå, hvit

mat: popcorn, appelsin

+

Hva mener du om

Stillehavet?

Vel,

deg om dét.

Luohti

 

 

+

 

 

EN SLAGS ENHJØRNING

 

han har

fire tusen føtter

og tjue skjeve tenner

 

han har

førti lange ører 

og femti gode venner

 

han har

hundre tommeltotter

og én brukket negl

 

(alt han gjør

er magisk

og ingenting

er feil )

Kapittel 8.

 

 

Kanskje det er sånn reklame

som ikke ser ut som reklame.

 

Kanskje noen 

har sendt brevet

til feil adresse. 

Skyggen viser at det er på tide 

å late som ingenting, og fortsette

med rutinene mine for dagen.

 

Appelsin.

Sokker.

Klokker.

Kikkert.

Blåhval.

Hender.

Appelsin.

Ring ring ring.

 

Jeg løfter av røret

og hører en stemme:

Du må huske

å drikke vann.

Jeg legger på røret.

 

Jeg drikker vann.

Om kvelden sovner jeg

med hodet på puten, og

tankene på fyrvokteren.

Søvnen er dyp,

og jeg drømmer

om en balkong.

Kapittel 7.

 

 

Flasken har satt seg fast,

så jeg kan sikkert vente litt

med å gå ut og hente den.

 

Det er sikkert

bare reklame.

 

 Jeg har ikke bruk for

antirynkekrem, støvler,

kjoler, bildekk, bestikk,

eller mobiltelefoner.

Men en pose

kaffebønner

hadde vært fint.

Brennmaneten er tilbake,

men jeg er vant til den nå.

Jeg spiser appelsinen,

og bytter sokkene.

Uten å tenke meg om

i mer enn to sekunder

kler jeg på meg, og går 

ut.

 

Stegene mine er trege.

 

Jeg holder meg fast

i en tråd, for å ikke

fly vekk fra huset.

 

 Det er ikke reklame 

inni flasken.

 

Jeg legger den på

skrivebordet, og

fortsetter med

rutinene mine.

Døren er lukket.

Sokkene er tørre.

Elven renner opp.

Jeg setter meg ned,

og bruker opp en

blyant på bare

kruseduller.

Kapittel 6.

 

 

 Jeg sier ingenting.

Jeg slamrer igjen døren.

Vannet har forsvunnet fra gulvet,

og det har oppstått en slags elv

langs veggene. 

 

Det kan se ut som 

om elven renner opp 

på loftet, med mindre

huset er snudd oppned.

Jeg går fortsatt på gulvet,

frem og tilbake, og iblant

i sirkler.

 

 De daglige rutinene begynner

å bli mer omfattende, så jeg må

korte ned på tidsbruket

når det gjelder:

 

vanning av plantene,

 trilling av appelsinene,

bytting av sokkene,

tegning av klokkene,

mating av monsteret

(det mater visst seg selv),

og speiding med kikkerten.

Forresten, jeg ønsker

å bruke enda mer tid på

å trille appelsiner, da det 

er min favorittaktivitet.

Forresten, jeg liker

også å tegne klokke på

håndleddet, og kanskje

jeg skal tegne klokker

rundt anklene også.

Det hadde vært fint.

 

Jeg kan droppe

å tørke vann

av veggene.

Fyrtårnet sender 

regelmessige glimt 

på himmelen.

Jeg puster

i en plastpose

når blåhvalen

flyr forbi.

Brennmaneten

har ikke vært i nærheten

siden forrige tirsdag.

Døren er lukket.

Døren er lukket.

Jeg speider etter krokodiller

med kikkerten min.

 

Jeg speider etter maneter

med kikkerten min.

 

Jeg speider etter brev

med kikkerten min.

 

Ingen krokodiller i sikte.

 

Manetene holder seg langt unna.

 

 Flaskene er tomme eller fulle av vann.

Bortsett fra 

akkurat den 

der borte, ved

siden av den

store steinen.

 

 

 

 

Plan B

 

 

Jeg leser:

 

en bok om noen som

er i verdensrommet

 

 setninger på samisk

jeg prøver å lære

(ikke om fæle ting

jeg ikke kan endre)

bruksanvisningen

til et fotoapparat

dikt som gjør at

jeg tenker i vers

brev fra fine

mennesker

og

"original appelsin"

på oransje kartong.

Kapittel 5.

 

 

Døren knirker idet

jeg slamrer den igjen.

Det var på tide, sier monsteret.

Jeg plukker en appelsin, og 

kaster den i hodet på monsteret.

Det var på tide, sier monsteret.

Jeg putter papir i ørene,

og setter radioen på maks.

En appelsin kommer flytende

bort til føttene mine, jeg ser

på den. Monsteret kryper

oppi badekaret for å jafse i seg

appelsiner. Sånn er det bare.

Det har skjedd noe

med radioen min. 

Det er ikke lenger musikk

og mennesker som prater

om problemer de har laget,

oppdaget, eller funnet på.

Støyen er behagelig,

det høres ut som snø,

eller noe blått som 

ikke er gjennomsiktig.

Jeg skrur ned lyden,

så jeg klarer å høre.

Dette er ikke en radio,

det er et TV-apparat.

Jeg burde ha innsett det tidligere,

men jeg har vært så opptatt.

Det er alltid så mye som foregår.

 

Jeg henger flere sokker til tørk,

vanner alle potteplantene,

speider etter beskjeder i flaskene,

og glemmer nesten radioen igjen.

TV-apparat, mener jeg.

Her er jo antennen,

jeg har brukt den som

strikkepinne.

Noe utydelig kommer frem

på skjermen, det er ikke snø.

Det er noe med farger,

en sprakende lyd, og farger.

 

Jeg åpner døren

og hiver TVen ut.

Huskelapp:

brette sokkene,

spise appelsinen,

tegne klokken,

lukke døren.

Kapittel 4.

 

 

Det er for mange appelsiner.

Det vokser et appelsintre

i vasken, og i fem i badekaret.

Kanskje jeg ikke skulle ha

oppbevart appelsinfrø der.

Jeg har ikke turt å sjekke

på loftet, der hadde jeg 

flere kasser med appelsinfrø.

 

Kanskje det har vokst trær

ut av taket, og om det har

vokst trær ut av taket

så betyr det at det er 

hull i taket.

Neida, jeg hadde ikke

vann på loftet. 

Det går helt sikkert bra.

 

Eller, hvor gjorde jeg egentlig

av alle vannballongene, bøttene

med saltvann, og de våte klutene

jeg har tørket gulvet med.

 

Det trenger jeg nok

ikke å tenke på.

 

Monsteret kryper oppi badekaret

og jafser i seg appelsiner som har

fallt ned. Glupsk, tenker jeg.

 

Klokken fra i går

har blitt gnidd utover,

og ligner mer på et

lite blekksprutangrep

enn et armbåndsur.

Tærne mine blir skrukkete

av å vasse i vannet. Jeg tar av

sokkene, og henger de til tørk

på et appelsintre, som vokser

ut av en skuff med blyanter i.

 

 Nå er skyggen på skrå,

det betyr at det er på tide

å speide etter krokodiller.

Jeg tror ikke krokodiller

finnes her, men jeg kan jo

speide likevel.

 

Flyte

 

DAGENS

låt: Myra - dovre faller

 

kopp: Stinky (rebelsk inspirasjon)

dikt: André B. - liten og stor

til kaffen: mintsjokolade 70%

 

 lesestoff: Donald D. & kompani

 

 

Kapittel 3.

 

 

 Jeg har observert brennmaneten 

i flere timer, den flyr i runder 

forbi vinduet mitt. 

 

Den er uten farger, og med lys. 

Det ser ut som om den har øyne. 

 

Det nye appelsintreet blomstrer. 

Det gamle har blitt forvirret, 

og begynt å produsere andre frukter. 

 

Epler, pærer, tomater, salat, 

og undring. Jeg koker syltetøy 

av eplene og salaten. 

 

Pærene spiser jeg med skallet på. 

Tomatene putter jeg i konvolutter 

og sparer til senere. 

 

Undringen ignorerer jeg, 

til slutt faller den av, 

jeg hører et høyt dunk, og ser 

at den synker gjennom gulvet. 

 

Det er mye undring 

under føttene mine nå. 

Jeg tramper hardt, og

 stirrer gjennom kikkerten. 

 

Det er på tide å spise. 

Jeg spiser appelsinen. 

 

Det er på tide å tegne klokke. 

Jeg tegner klokken. 

 

Det er på tide å gjemme seg. 

Jeg gjemmer meg.

I morgen er det tirsdag igjen,

jeg må ikke glemme at

det er tirsdag i morgen.

 

Kanskje brennmaneten er

 under endring, kanskje

den snart blir til en hai.

 

I så fall må jeg ut og mate den,

særlig hvithai kan sulte ihjel

om den ikke får tilstrekkelig

med C-vitamin, og oransje.

Jeg har veldig mye oransje.

Nesten hele tiden, hver eneste

tirsdag, og alle andre tirsdager.

 

Bortsett fra kanskje de 

tirsdagene som var lilla.

Men det er lenge siden nå.

Det går bedre nå, nå går det

bedre. Nå går jeg frem og

tilbake på gulvet.

Det renner fra veggene.

 

Jeg lager en barkebåt,

den seiler mellom 

appelsintrærne og

forsvinner bak en

potteplante.

 

Det er på tide å se på skyggen,

for å se hva som er på tide.

 

Kapittel 2.

 

Snart kommer bølgene,

de bruker å ha med seg

forskjellige rare ting.

 

F.eks. 

 Følelsen av å ha glemt noe

som er viktig, men som ikke

angår meg på noen måte.

Jeg røsker appelsintreet opp

med røttene, og sparker jorden

utover det våte gulvet.

 

Det rumler i magen.

 

Jeg samler sammen jorden,

og planter treet tilbake

mellom gulvplankene.

Det lekker fortsatt

fra flere steder

i veggene.

Jeg tørker gulvet med en klut,

det har omtrent ingen effekt.

 

Skyggen har flyttet seg

mange meter, og vannet

når meg opp til anklene.

 

Det går sikkert bra.

 Kanskje dette til og med

er helt normalt.

 

 Jeg tar opp kikkerten, 

og speider ut av vinduet.

 

Fyrtårnet sender regelmessige

glimt på himmelen.

Manetene nærmer seg

ikke huset mitt.

Alle flaskene som flyr forbi

er fulle av vann, eller

knust glass.

Jeg setter et kryss

midt på kalenderen.

 

Midt på vinteren.

Midt på sommeren.

Midt på dagene.

Jeg gjemmer meg

bak hendene mine

idet en blåhval

flyr forbi, ni mil unna.

Huskelapp:

plante appelsinfrø,

vanne plantene,

bytte sokkene,

tegne klokken,

lukke døren.

Kapittel 1.

 

 

 Jeg åpner døren,

og havet velter over meg.

 

Nei, det er nok best å bli inne. 

Her er det tørt, og trygt. 

I alle fall tryggere enn ute i verden, 

der er det kaos. 

 

Plutselig faller det 

et piano på hodet ditt, 

eller så faller du selv, 

utenfor et stup, eller 

ned en stige. 

 

Det er mye som kan skje. 

Det skjer nok her, synes jeg. 

 

I går så jeg en fugl fly forbi vinduet mitt, 

jeg tror den var sort, eller hvit. 

 

Jeg er ganske sikker på at det var en fugl. 

Det var i alle fall noe med vinger, 

hvis det ikke var en plastpose da. Jo, 

det var nok bare en plastpose. 

 

Det flyr mange plastposer forbi vinduet mitt, 

og tannbørster. Sykkelhjul, sokker, og q-tips. 

 

En dag fløy det åtte flasker forbi, 

men de var tomme alle sammen, 

jeg så på de med kikkerten min. 

 

Eller, den ene hadde noe rødt oppi seg. 

 Ikke blod, kanskje jordbærsaft. 

Det kan også ha vært bringebær 

eller rød appelsin. 

 

Jeg håper noen

sender en beskjed til meg snart. 

Jeg sjekker alle flaskene som flyr forbi, 

om det kommer en med et brev til meg 

så skal jeg hente den. 

 

Det går sikkert bra, 

jeg har ikke sett et piano falle 

fra himmelen på flere år. 

 

Sist et piano datt ned i nærheten, 

så gikk det i oppløsning før det traff bakken. 

Uansett så var jeg inne 

og så hendelsen fra trygg avstand.

 

Nå er det på tide å spise, 

skyggen er i venstre hjørne, og jeg har 

ikke spist siden den var på toppen. 

 

Jeg plukker en appelsin, 

og triller den i to minutter, 

før jeg lukter på den, 

skreller, og spiser. 

 

Nam, nam. 

 

Appelsin er favorittmaten min, 

flaks at den har alle tre 

næringsstoffene jeg trenger:

 

C-vitamin, 

oransje, og 

noe litt søtt. 

 

Jeg gir appelsinskallet til monsteret, 

han glefser det i seg i ett jafs. 

Glupsk, tenker jeg, men sier 

som vanlig ingenting. 

Jeg sier aldri noe. 

 

En gang for lenge siden 

fikk jeg et brev, 

men det var ikke til meg, 

det var til noen som ikke er stille. 

 

Det var til noen som går på bakken 

og ser på bygningene, noen som 

løper mellom gatelysene om kvelden. 

Jeg har ikke bygninger eller gatelys, 

jeg har bare vann. 

 

I morgen er det tirsdag, 

det er tirsdag i dag også. 

 

 Jeg vanner plantene, 

det tar ca to timer i følge skyggen. 

 

Jeg bytter sokker, 

fra venstre til høyre, 

og omvendt. 

 

Jeg tegner en klokke 

på håndleddet mitt, 

den virker ikke. 

 

Jeg speider etter beskjeder 

med kikkerten min, 

det er bare plastposer i sikte. 

 

Det er på tide å spise igjen. 

Jeg plukker en appelsin. 

Trille. Lukte. Skrelle. Spise. 

Mate monsteret. 

 

Løv (flyr)

 

ut av kvisten

 

opp i lufta

 

ned mot bakken

 

vindpust, svossj

 

opp i lufta

 

(igjen) og ned

 

vindpust, svussj

 

opp, opp, opp

 

over havet

 

vindpust, svissj

lande opp i en 

 

båt, hei på deg du

ser høst ut

Vag(abond)

 

denne veien

har mine spor

men jeg følger

ikke månelyset

 

(eller ekkoet)

til mørke grotter

der dyr uten øyne

 

føler seg frem

og gror røtter

 

blant stein

og skygger

 

jeg holder meg fast

i lyset fra et fyrtårn

 

sakte, stødig

 

prøver å se forskjell

på blåhval og hvithai

 

én ting

om gangen

 

jeg tegner en krusedull

istedenfor å følge linjene

 

ta det med ro

 

det er helt vanlig

ganske alminnelig 

 dette er ordinært

 virkelig banalt

virkelig

bare

virkelig

Oahppa

 

 

 

Fyrvokterens linjer

  

 

 langt ned

i dypet

gjennomsiktige

fisk og

monster

som lyser

 

litt

lengre opp

en hval

gjør et hopp

og delfinene

nyser

litt lengre

ned

et merkelig

sted

 

måner

og maneter

 

 

 

(jeg har glemt

hva jeg heter)

 

 

FÁLIS

 

 

 

(øve på tolv viktige ord)

 

 

Önskeliste

 

frimerker

til å studere med

et forstørrelsesglass

samle (som Hemulen)

putte på brev

papir

til å tegne maneter på

klippe i små / store sirkler

stifte sammen til en lillebok

lage en lilleverden og

en papirfigur med tråd til å

henge opp over en blå

kopp med vann

restegarn

til å hekle f.eks

magiske amuletter

stripete tøfler

hattifnatter

gammel bok

til å sirkle rundt ord

tegne bart på et fyrtårn

klippe ut rundingene

og alt som ligner på

en elefant

film

til å fotografere

skygger i snøen

bølger på avveie

skyene oppned

speilbildet mitt

i en vanndam

(135, 120, polaroid 600,

SX-70, instax mini 90)

+

HAV UTEN SØPPEL

O M G

 

Over

 jeg lukker øynene

og går opp, opp

tenker at

veien blir til

underveis

(men jeg 

skal ut av

vannet)

fjellet flyter

over meg

jeg prøver å snu

på linjene

jeg prøver å snu

 

 

men vannet

følger etter

 

jeg går inn

 mellom

 

 

det sorte

og det blå

kanskje dette

er riktig vei til

 

toppen av

fjellet

 

jeg balanserer

mellom fiskene

 

og ser korallrev

i det fjerne

 

(her har jeg

vært før)

 

videre:

svømme

 

(eller ubåt)

 

Humle (35mm)

HUMLER

 

 "kroppsvæsken til humlene 

(hemolymfen) fungerer 

 

litt som kjølevæske 

om vinteren, 

 

slik at de ikke 

fryser til is"

 

 - snl.no

 

 

Havfruen

 

 

Gule (35mm)

GULE

"jevn, svak vind"

- ordbokene.no

Puste med gjeller